Løvøykapellet

Løvøy kapell er et steinkapell, som er bygd en gang i tidsrommet 1223 – 1398 e.Kr. Langveggene er drøyt 10 meter og gavlveggene 7 meter. St. Olavsbrønnen som ligger ved kirken var et av de viktigste valfartssteder på Østlandet i katolsk tid. Kapellet var viet til St. Halvard og St. Martin.

I dag er Løvøy kapell en del av Horten prestegjeld. Det er Horten Menighet som har ansvaret for gudstjenestene som avholdes i Løvøykapellet. Løvøy kapell er åpent for vanlige gudstjenester fra påske til jul. I sommermånedene avholdes det kveldsandakter hver onsdag. Kapellet har god søkning både til de ordinære gudstjenestene og de ukentlige sommerandaktene. Med sine 100 sitteplasser er kapellet svært attraktivt til vielser.

Olsok markeres hvert år ved en høytidelig utendørs gudstjeneste på kirkebakken. Gudstjenesten har som et av sine høydepunkt opplesing av Hugo Frestis prolog, som er skrevet nettopp for Olsokfeiringen på Løvøya. Olsokarrangementet har de siste årene samlet 300 – 400  besøkene.

 

Kapellets interiør

KILDE: BORRE KIRKELIGE FELLESRÅD

Bak i kirken står en Kristusfigur skåret i tre. Den stammer fra Italia og er innkjøpt i København. Det er ingen sikker tolkning av symbolikken i motivet. Man tenker seg at motivet er Kristus og et lite barn som bærer hans kors, men andre tolkninger er også mulig.

Det er kunstnerparet Britt Bakken og Hans Gerhard Sørensen som har stått for det meste av kirkens utsmykning: Altertavlen – et korsformet mosaikkarbeide med motivet «Den oppstandne Kristus» – den dreibare kleberstens døpefonten med fire motiv fra Jesus liv – prekestol og alterring.

Alteret med alterstenen (3×1,5m). Denne lå som dørhelle på gården Falkenstens Bruk, men er igjen på sin opprinnelige plass. Kirkens opprinnelige utstyr var enkelt. Kalken var av tre og foret innvendig med sølv. Denne og en alterkanne av tre finnes på Marinemuseet i Horten. På samme sted finnes også et bilde fra kirken, bare 25×30 cm stort som forestiller «Jesus innstifter nattverden». Det er nevnt at dette har vært altertavlen.

På folkemuseet i Oslo finnes også et bilde malt på tre. Det er skjenket kirken i 1722. Inskripsjonene peker på sagnet om grunnen til at kirken ble bygget. I likhet med alterstenen er en del av hellene i gulvet opprinnelige og gjenfunnet på gårdene i omegnen. Hortenskunstneren Hans. L.Rasmussen har utført glassmaleriene – også de med kjente motiver fra bibelen.

Krusifikset på nordveggen er et treskjærerarbeide fra Oberammergau i Tyskland. Alterduken er utført i den gamle håndarbeidsteknikken sprang. Løvøykapellet er den minste av Borres 3 middelalderkirker. Den er et av Oslofjordens mest eiendommelige fortidsminner og gir hvert år et stort antall turister og besøkende en følelse av historiens vingesus.

Kapellets historie

Kilde:  Borre Historielag

Borre Historielag er vår viktigste kilde til å finne informasjon om Løvøyas historie på nettet. De har lagt ut alle årgangene av Borreminne fra 1985 til 2005, og her kan vi finne en rekke interessante artikler om Løvøya og Løvøykapellet og deres historie.

Referanser:

Men det finnes også andre kilder. Borre kirkelige fellesråd har f. eks. lagt ut denne siden om Løvøy kapell. Likeledes har Tunsberg bispedømme lagt ut en side om Løvøy kapell, Horten.

Løvøyas historie

Utallige er de sagn og historier som knytter seg til Løvøykapellet og spesielt til den hellige kilden på utsiden av kapellet, St. Olavsbrønnen. Vannet her skulle ha livgivende kraft, og store mengder med pilegrimer skal ha valfartet til kilden enten for å drikke seg friske eller for å duppe sitt skadde eller vanskapte lem ned i vannet. Kilden skal ha vært kjent viden om, og så vel konger som biskoper skal ha søkt hit for å drikke seg «helsebot».

St. Olavsbrønnen

Den første beretningen vi har om kilden på Løvøy, var da Baglernes kong Phillipus besøkte kilden i 1217. Phillipus var en mann det stod respekt av, han residerte på denne tiden i Tønsberg.

Mens han var truet av krig ble han syk. Han ville seile til Oslo, men det viser seg at han på veien hadde et ønske om å besøke kilden på Løvøy som allerede hadde ry på seg for å være helbredende. Særlig bra gikk det tydeligvis ikke for Phillipus som drakk av vannet, for han døde like etter. Dersom en syk konge oppsøker kilden på Løvøy i et forsøk på å bli helbredet kan bety at kilden allerede har fått et betydelig rykte.

Kilden hadde tydeligvis sin katolske tilhørlighet i 1217 og kan allerede da være godt kjent for sin helbredende kraft. På dette tidspunkt hadde nok brønnen fått sin tilhørlighet til Hellige Olav (995- 1030). Det gikk ikke mange årene etter at han falt på slaget på Stiklestad til Olav ble folkehelgenen i store deler av Nord Europa. Det var fortellingene om Olavs mirakuløse evne til å helbrede som trakk mange til helgenkongens kirke. Over hele Norge, og utover landets grenser, fortalte folk historier om Olav den hellige.

Det var denne kraften til helbredelse som la grunnlaget til de hellige kildene slik vi finner på Løvøy. Dette er en av de 33 tilsvarende kilder i Norge. Om lag 2/3 av disse er oppkalt etter Olav den hellige. Alle er fredet og har stor kulturhistorisk verdi.

Den lutherske reformasjonen i 1536 satte en stopper for det katolske pilegrimslivet på Løvøya. Den nye kirkeordenen, tillot ikke å tro på undergjørende kilder. Løvøykapellet ble liggende uten prest, gudstjeneste og vedlikehold. En lang forfallsperiode begynner. Men den gamle troen på Olavskilden undergjørende kraft lot seg ikke utrydde. Det var fortsatt stor valfart til kilden, og kildevannets styrke var fortsatt velkjent over store områder.

Sagnene

Flere sagn knytter seg til kirken. En av de går slik: ”En belgmørk høstnatt for hundre år siden kom en skute i en orkanaktig storm drivende inn i Oslofjorden. Roret var ødelagt av stormen, mannskapet visste ikke hvor de var og ventet på øyeblikket da de skulle knuses mot et skjær. Døden syntes uunngåelig. Skipperen kalte sammen mannskapet og de ba til Gud i sin ytterste nød om frelse. De lovet at dersom de ble frelst, skulle de bygge en kirke til ære for Gud på det stedet de ville komme i land. På morgenen støtte skipet på grunn på et sted det var mulig å komme i land. Da det ble lyst, så de at de var kommet til Løvøya. De holdt sitt løfte og bygde en kirke på stedet.”

Et annet sagn forteller om en hollender som kom med sitt skip inn i havnen ved Løvøya for å reparere de skadene på skipet etter en stor storm. Ved kilden fantes det en trekirke og han tok trevirke fra denne. Da han gikk til sjøs igjen ble han møtt med en overhendig storm, så han var nær ved å forlise. Han mente han ble straffet for det han hadde gjort og lovet å bygge en kirke dersom han ble frelst fra stormen. Stormen la seg og mannen begynte å bygge kirken på Løvøya.

Sagnkretsen på Løvøya blir ikke fullstendig om man ikke tar med sagnet om de 12 røverne i ”Røverhula”. I det stupbratte Veggfjell nordøst på Løvøya, som går rett ned i fjorden, finnes en hule omtrent midt på fjellet. I denne hulen forteller sagnet at en gang holdt det til 12 røvere her. De plyndret og røvet viten om, og ingen kunne finne ut hvor de oppholdt seg.

De fanget en gang en jente som tjente på gården Falkensten. De tok henne med til hulen slik at hun kunne stelle for dem. Men hun måtte avlegge en fryktelig ed på at hun ikke skulle fortelle til noen mennesker hvor de holdt til. Etter en tids forløp sendte de henne ut på bygda for å skaffe gryn til husholdningen. Hun gikk da til Falkensten og det ble stor forundring da hun kom tilbake. Da hun ble spurt hvor hun hadde vært svarte hun: ”Det har jeg måtte avlegge en fryktelig ed om å ikke fortelle til noe menneske, men jeg vil fortelle det til portstolpen”. Alle på gården fulgte henne til portstolpen, og til denne fortalte hun om røverne som bodde i hulen. Så sier hun til stolpen: ”Jeg stikker hull på posen min så det av og til faller gryn, de vil vise veien til hulen”.

Eieren av Falkensten samlet nå folk som ble godt bevæpnet, og ved hjelp av grynene på veien fant de ganske riktig frem til hulen. Røverne ble overrumlet. Høvdingen tok fart og, hoppet rett utfor og til sjøs. Da han skjønte at jenta hadde forrådt dem, tok han tak i henne i spranget. Han fikk likevel bare tak i forkle hennes, men båndet til dette røk av, slik at jenta slapp å falle i dypet. De øvrige røverne ble fanget og fikk sin straff.” I dag kalles denne hula rett og slett for ”Røverhula” og er kjent for sitt sagn om røverne.